Barndomsminner

Alle mennesker trenger å mimre litt tilbake fra tid til annen, og jeg vil tro at de fleste av oss har en god del gode barndomsminner, det er i hvertfall det vi stortsett husker når vi blir eldre.

Det å sitte å mimre litt er nettopp det jeg gjorde her om dagen så da tenke jeg at jeg kanskje skulle mimre litt mer her for dere.

Jeg kan ikke ha vært mange årene gammel da jeg for første gang ble med min bestefar på fisketur, jeg kan ikke lenger huske hva vannet het, men i mitt hode kan jeg fortsatt huske veien opp dit.

Det var en flott sommer dag i siste halvdel av 80-årene, og jeg skulle ut å fiske sammen med min farfar. Vi vandret ut i garagen hvor han hadde fiskestengene stående, både bambusstenger og glassfiberstenger som trolig var fra 70-tallet en gang. Vi pakket utstyret i bilen, men det var selvfølgelig en veldig viktig ting som måtte gjøres før vi kunne legge avsted.

Med spade og markspann for hånden forsvant vi bak låven til den noe illeluktende møkkakjelleren, det var her møkka fra hester og griser endte opp, men som hør og bør, her var det en overflod av flott mark. Da markspannet var fyllt til randen gikk turen oppover små skogsveier og forbi en bom før vi omsider ankom plassen hvor vi parkerte.

Etter en kort tur igjennom skogen ankom vi det lille vannet, min farfar hadde fisket her tidligere og fant fort en riktig så god plass hvor vi satte oss ned for å fiske, med litt hjelp så tok det ikke lange tiden før mark og dupp var ute i vannet.

Vi sa ikke stort husker jeg, man skulle jo ikke skremme fisken, men det var nok kanskje lurt for fisk fikk vi jo. Kanskje den vakreste av fisk som svømmer i norske skogsvann, abbor. Med sine røde finner, sorte striper langs siden og sin taggete ryggfinne. Jeg vil tro at abboren er den fisken som mange barn får sin første opplevelse med, da den er mangfoldig her på østlandet og også en glimrende matfisk.

Hvor lenge vi satt der å fisket husker jeg ikke, tiden står på en måte stille når man fisker, ikke bare som barn, men også i voksen alder, men alikevel så er det aldri nok tid, for nede i sivilisasjonen så flyr tiden.

Vi pakket sammen og tok turen hjemover, nå var det på tide å lære nok en ting, fisken skulle sløjes. Med kniv i den ene hånden og abbor i den andre satte vi i gang med å rense den flotte fangsten vi hadde fått, og når det hele var gjort var det å levere de rensede abborene til min farmor som da tilberedte det hele på mesterlig vis.

Jeg vil tro mange av oss ivrige hobbyfiskere sitter igjen med lignene minner om skogsvann, småelver med ørret og fangst av ørekyte i den lille bekken bak huset. Og på en måte så klarer ikke selv den store man fikk senere i livet å måle seg med den gleden man hadde som barn, det er noe spesiellt med slike minner og de er virkelig verdt å ta vare på.