Dødens sti

Endelig var lørdagen kommet og det var tid for nok en tur ut i den norske natur med stanga i hånda og fiskeveska hengende over skulderen. Til en forandring så var faktisk værgudene mer barmhjertige denne lørdagen, det samme kan ikke sies om moder jord og dens stier.

Men la oss nå starte historien der en hver histore bør starte, ja du gjettet nok riktig, la oss starte med starten.

Endelig, Ulsrud stasjon var neste stopp og Nøklevann var ikke lenger så fjernt, kom dette til å bli dagen, dagen da den store Abboren endelig skulle la seg lure, en verdensrekord kanskje, det er viktig å være optimist.

Hoppet av T-banen og la til fots oppover bakken mot Ulsrudvann for så å gå vidre derfra til Nøklevann, hadde på forhånd sett meg ut en passende sti som så flott var merket opp på kartet, en snarvei til toppen av Nøklevann, lite viste jeg om denne stien annet enn det den striplede linjen på kartet hadde fortalt meg.

Etter omlag 10 minutter var endelig turen kommet for å ta av til venste og inn på denne snarveien av en sti, etter ikke mange meterene så tettnet skogen langs stien og dag ble til natt, mosen hang tett fra døde greiner og selv fuglenes sang opphørte.

Eneste lyd var vindens hvisking, hva var det den forsøkte å fortelle meg, at jeg skulle snu kanskje. Stien ble mer og mer utydelig og sumpaktig. Vannet rant nedover de nå bratte fjellveggene som omkranset den og gjorde den farlig glatt der den snirklet seg mellom forvridde furuer.

Stien var nå gått over til å være knapt en fot bred der den snirklet seg på de våte fjellhyllene, hvor det flere steder måtte klatres for å komme seg videre, men enkelte steder var det festet tau, trolig etterlatt av en og annen eventyrer på ekspedisjon. Et feilsteg her og man ville falt i døden som ventet nærmere femti meter lenger ned.

De solblekede beinene i bunnen vitnet om at ikke alle hadde vært like heldige. Det var med stor lettelse at jeg klatret ned den siste avsatsen, hvor stien nok en gang fortsatt til skogs, men på denne siden yret det av liv. Lyden av en foss i det fjerne vitnet om at man var nær det endelige målet, toppen av Nøklevann.

Det var med livet i behold at jeg kort tid etter endelig ankom Nøklevann, jeg hadde sluppet unna med skrekken på dødens sti, en ting var sikkert, jeg kom til å ta en annen rute på veien hjemover. Nede ved vannkanten ble utstyret pakket opp og en feit mark festet på kroken. Det var nå det gjalt, skulle man endelig klare å lure Snørrgjørsens storebror på land.

Etter ikke mange minuttene var det første eksemplaret av Abbor på land, men dessverre ingen kjempe, men en pen liten Abbor på rundt 100 gram. Jeg hadde tydeligvis funnet en stim, for Abbor etter Abbor ble dratt på land, men den store uteble denne ettermiddagen.

Etter 5-6 timer med fiske ble valget om å avslutte for dagen tatt, men en ting var klart, på veien tilbake så holdt jeg meg unna Dødens Sti og heller tok veien, som vel å merke var litt lengre, med da kom jeg meg i hvertfall levende hjem.