Terje Vigens siste tilholdssted

Etter å ha fått ristet av seg det verste av sykdom, var det nok en gang klart for en ny helg med fiske sammen med Vampyrbrasma's Herre.

Denne gangen var vi fast bestemt på at vi skulle klare å dra opp en riktig så flott Abbor fra Nøklevann på over kiloen. Dette er historien om hvordan det gikk.

Søndag morgen og det var på tide å gjøre seg klar for nok en dag med fiske, med lunger som hørtes ut som en gammel 2-takter pakket jeg sammen utstyret, løp ut døren og så heiv meg på bussen i rettning Helsfyr for å møte Vampyrbrasma's Herre. Lite visste vi om hvilke oppdagelser vi kom til å gjøre den dagen.

Etter en kort røykepause så heiv vi oss på T-banen i rettning marka, og hoppet av på Ulsrud slik vi pleier, der satt selvfølgelig de to gamle damene med blåaktig hår på benken sin, de har trolig ikke flyttet seg fra denne benken de siste 70 årene, for de satt da virkelig på akkurat den samme plassen sist man gikk forbi og gangen før det, uansett tid på døgnet.

På en vegg like ved står sitatet «No kvil deg fot. No hev du vinne fram.» av Olav Nygard. Skal ikke se bort i fra at dette har blitt et motto for fruene på benken.

Sola skinte og temperaturen var god, faktisk nesten litt for god. Et kvarters spasertur lå forran oss på tidvis bratte og svingete grusveier og stier, men omsider kunne vi se Nøklevann. Ved toppen av vannet kunne vi se en gammel robåt ligge forlatt, lite viste vi nå om hvem som kunne ha forlatt denne båten her, den var gammel og i relativt dårlig forfattning.

Etter å ha tatt en snarvei av en sti som hadde førte oss igjennom et landskap med flere fosser, kanskje en av de var Fossekallen sitt tilholdssted, men nå på dagtid hørte vi ikke noe til hans fele-spill.

Da vi omsider var kommet frem til Hareholmen, et sted hvor beveren hadde vært meget behjelpelig med å lage gode Abborhabitat'er, så slo vi camp. Her skulle det fiskes. Og fisk av god størrelse var det helt klart i området, for med en gang vi kom ned til vannkanten så vi en ganske så stor Abbor angripe en liten fisk av samme art opptil flere ganger uten å lyktes, muligens over kiloen var den også.

Febrilsk pakket vi opp utstyret i en infernalsk hast, en stang for meitefiske og en annen stang for å teste ut de nyinnkjøpte jiggene som forhåpentligvis skulle kunne klare å lure en av de riktig store. Med det ville seg ikke slik, de store var ikke svært villige til å bite denne varme og flotte sommerdagen, men de små abborene hadde slettes ikke noe i mot en mark eller to, dessverre for noen av de, så ble det deres siste måltid. Som igjen endte opp på menyen som mitt siste måltid for dagen.

Tiden var kommet for å pakke sammmen for dagen, klokken hvisket i det stille om at det var blitt kveld og magen var heller høylytt om at det var på tide å komme seg hjemover, for kun en enkelt banan hadde blitt fortært i løpet av den mange timer lange turen.

Det var på turen hjemover at vi gjorde vår største oppdagelse, ruiner på en topp, det var da vi gjorde koblingen med den gamle båten vi hadde sett tidligere på dagen ligge forlatt. Dette var bare nødt til å være Terje Vigen sitt siste tilholdssted. På flukt fra pirater hadde han trolig rodd opp i Nøklevann som sikkert var tilknyttet havet den gang. Gått i land her og bygget dette lille fortet med sine bare never, for å holde piratene unna. Denne delen av Terje Vigen sitt liv har dessverre blitt utelatt fra historiebøkene så det er viktig å kaste lys over hans siste dager ved Nøklevann.

Resten av turen hjemover gikk naturlignok til å spinne tanker om vår oppdagelse, men resten av denne historien er opp til historikerene å finne ut av, vi gleder oss til å finne ut mer når den tid kommer.